Hei, mamma.

Hei på deg, lille bie.

—Hei, mormor. Du ser godt ut.
—I like måte.

Æsj, mamma. Det henger gress
ut av munnen din.

—Er det ikke flott?
—Nei.

Ja, nå slipper du
ikke unna lenger, Peter.

Som dere alle vet, har Peter vært
kongen over dette—

—i nesten 40 år. 40 år.

Det Peter har begått, er et livsverk,
så skal vi ikke ...

... gi ham applaus?

Ja, vi har jo en liten avskjedsgave,
så Peter og Helle, kom opp hit.

Her kan du sitte i fred og ro
og nyte livets høst—

—med en god flaske Beaune Ramonet
og Helle naturligvis,—

—som jeg er sikker på gleder seg
veldig til å få deg hjem igjen.

Takk for lånet, Helle.

Jeg syns vi skal reise.

Bare et par måneder borte. Litt som
da vi nettopp hadde møtt hverandre.

Hvor vi bare dro på togtur gjennom
Europa med ryggsekk.

—Ja.
—Husker du Kreta?

—De der.
—Kommer det noen?

Klart fra høyre. De to betjentene
som ville arrestere ...

—Kommer det noen?
—Klart fra høyre.

Ja, jeg er ikke døv, Helle.

Vi kan dra på sånn luksusretreat.
Altså ...

Du kan jo ta en tur sammen med Linda.

Nei, nå må du gi deg. Nei.

Nei, jeg syns vi to skal
oppleve verden sammen.

Jeg tror det er viktig å holde fast
ved å gjøre ting hver for seg.

Det er sånn man holder
liv i ekteskapet.

Altså holder man ekteskapet i live
ved ikke å være sammen?

Nei, det var ikke det jeg sa.

Nå er det vår tur. Nå kan vi endelig
nyte å være sammen—

—uten maset om dine syke
60—timers arbeidsuker.

Mine syke 60—timers arbeidsuker har
betalt for dette huset.

Hvordan holder du deg så slank? Jeg
spiser ingenting, og det tyter ut.

—Gi deg. Du er så flott.
—Jeg har slanket meg siden 92.

Nei, men se her.

—Vi kommer til å savne dere her ute.
—Så flytt med. Kjøp noe i byen.

—Det hadde jo vært hyggelig.
—Vi flytter aldri fra dette huset.

—Dere må jo ha lagt planer.
—Ja, det har jeg gjort.

—Men Peter er så ...
—Ja.

Han fnøs av meg da jeg foreslo
at vi skulle reise.

Det er vanskelig for menn
å gå av med pensjon.

Da har de ingen flere kamper,
og så vet de ikke hvem de er.

Bare gi ham tid til
å venne seg til det.

Det er noe steinalder—greier
vi ikke trenger forstå.

Det er litt mer syre i denne.
Kanskje den må luftes eller lagres.

—Det er greit å være sint.
—Jeg er ikke sint.

Jo da. De pensjonerte deg
mot din vilje.

Jeg er ikke pensjonert.
Jeg så vidt i gang.

—Med hva?
—Jeg har nye planer. Store planer.

Var det en sånn Peter drømte om?

—Skal den lenger?
—Ja, den må inn i bakhagen.

Da var freden over.

—Hei på dere.
—God dag i stuen, som man sier.

—Det er ingen som sier det.
—Hei, Helle.

—Hei, Linda.
—Hei, Jess.

—Jeg kommer om fem.
—Ja.

—Jess har fått sklerose.
—Huff, så fælt.

—Au da.
—Det går ikke bra med beinet.

Han sier han ikke merker det.

—Kan du ikke sjekke ham?
—Jeg kan ikke alltid sjekke ham.

—Du er jo lege.
—Øre, nese, hals—lege.

—Bare si at han er frisk.
—Kan ikke Helle gjøre det?

—Jeg vet ingenting om sykdom.
—Du har jo jobbet på hudklinikk.

—Ja, hvor jeg tok telefonen.
—Det lærer man også noe av.

—Vet du hva?
—Nå, Peter, hva skjer nå?

—Hva?
—Hva skal skje nå, Peter?

—Er han blitt døv?
—Ja.

—Og han husker ingenting.
—Det er Linda som mumler.

—Det gjør du, skatt.
—Hva skal skje nå?

Med livet? Med dere?

La oss se. Det er mye som står åpent.

—Hva er et som står åpent?
—Bare det ikke er tivoli.

—Som man sier.
—Det er det ingen som sier.

—En typisk Jess.
—Var det ikke dørklokka?

—Dette var godt.
—Peter.

Peter.

—Nå.
—Hvorfor har du bestilt så mye vin?

Jeg trodde ikke den kom før i neste
uke. Skal jeg hjelpe til med å bære?

Kan du?

Hvorfor ikke ...?
Selvfølgelig kan jeg det. Idiot.

Lime. Eple. Veldig frisk. God syre.

Østerrike er spesiell på grunn av
forholdene i jordbunnen.

Det er en spesiell
mineralitet i strukturene.

Man kan nesten ikke
smake kjølevæsken.

Det var på 80—tallet,
det skal vi ikke henge oss opp i nå.

—Får jeg se?
—Ja.

Hva skal du egentlig med en hel pall
østerriksk vin?

Ja.

Jeg ville vente med å si det.

Men nå kom vinen meg i forkjøpet,
så jeg kan avsløre det.

Du spurte før hva som skal skje
med livet nå, Linda.

Jeg har kjøpt en andel i et vinhus
som heter Garten Eden.

—Edens hage.
—Fett.

Cirka 50 hektar, og disse flaskene er
smaksprøver fra huset.

—Du eier et vinhus.
—Nei, jeg eier en andel.

Ja, eller vi gjør det. Jeg har
enerett på vinene i Danmark.

—Kan det ikke være litt risikabelt?
—Nei, det er en stor sjanse.

Skatt, jeg har tatt en viagra.

Jaså.

Å ja.

Vent litt.

Hva skal du?

—Jeg har nettopp skiftet sengetøy.
—Ja, ja. Blås i det.

Det kan du si. Det er jo ikke
du som legger deg i bløt.

Jeg trodde vi
skulle starte på et nytt kapittel.

—Ja, det skal vi også.
—Nei, ikke ... Lenger ned, ja.

Skal du jobbe like mye som før?

Man får bare én sånn sjanse i livet.

—Hva kostet den andelen?
—Kan vi ikke snakke om det i morgen?

—Hvor mye har du brukt?
—Det det koster.

Fra våre felles midler? Eller hva?

—Jeg vet hva jeg gjør.
—Hvorfor får jeg ikke vite det?

Du har aldri interessert deg
for økonomien vår.

Nei, nå får du sannelig gi deg!

Du kan selv sjekke
kontoen i nettbanken.

Jo, men det er Peter
som står for sånt.

Jeg har ikke helt kontroll på
hvordan man gjør det.

—Men dere har felles økonomi?
—Ja. Vi har vært sammen i 49 år.

Det er sparekontoen vår jeg vil vite
hva som står på ... i.

—Eller hva det heter.
—Jeg skjønner.

Oi. Hva har dere kjøpt?

Det angår selvsagt ikke meg.

Dere blir ikke presset for penger,
vel? Gud, tenk om dere gjorde det!

—Hva er tatt ut?
—400 000.

—400 000?
—Og 600 000.

Og så 800 000.

Altså 1,8.

1,8?

Millioner. Kroner.

Det er 113 kroner igjen.

Helle, hva ...?

—Du har brukt alle sparepengene våre.
—Nei, de er investert.

—Du har ikke spurt meg.
—Nei, men du ville sagt nei.

—De pengene var til oss.
—Ja.

Men skal vi være ærlige,
er det jo jeg som har tjent dem.

Det er jo ikke slik
at vi trenger dem akkurat nå.

Vi har rikelig med pensjonene.
Huset er nesten betalt ned.

—Er du klar over hva det er verdt?
—Skal du selge huset?

—Nei.
—Hva er det, da?

Jeg vet ikke, altså ... kanskje.
Hvorfor skal vi bo så dyrt?

—Det huset ...
—Drømmer du aldri om noe annet?

Et mer spennende liv.
At det er mer der ute.

Hold opp. Kom deg ut av
den sinnssyke investeringen—

—og få pengene dine tilbake.

Ja. Den sinnssyke
investeringen har ...

Den har gitt meg gnisten tilbake.
Jeg føler meg i live.

Jeg har ikke vært så glad
på hundre år. Jeg ...

Det er nå jeg kan bygge mitt eget.

Skatt, du er 71 år.
Du skal ikke bygge noe som helst.

—Hva skal jeg da?
—Du er ferdig på arbeidsmarkedet.

Nå skal vi ...

Nå skal vi ut og reise sammen.

—Du og jeg.
—Det gjør vi når vi blir gamle.

—Peter, vi er gamle.
—Nei.

Vi er gamle.

Vi er gamle.

Jeg tror vi må ... Jeg ...

Jeg syns vi skal ta en pause.

Man kan da ikke ta pause
når man er gift.

Det er noe jeg har tenkt på en stund.

Jeg finner et annet sted
å sove i natt.

Nei. Nei, det gjør du ikke.
Du blir med meg hjem nå.

Vi kan snakke om dette en annen gang,
når du har roet deg litt ned.

—Han vil ta pause.
—Å?

Peter. Fra ... Fra meg.

Er det ikke noe man gjør
når man er 20 år og ikke vet noe?

Nei, æsj.

Pust med magen.

—Ja. Jeg ble skilt for to år siden.
—Vi er ikke skilt.

Vi har tatt pause.

Jeg skulle ikke ha latt ham gå.
Jeg skulle ha tvunget ham med hjem.

Nå ja. Jeg gjorde alt man ikke må
gjøre. Jeg var helt idiot.

Nei, det fikk jeg ingenting ut av.

—Jeg tror jeg ringer ham.
—Nei. Gi meg den.

Det er mitt nummer.
Så før du brenner ned huset,—

—før du klipper klærne hans i stykker
og sender ham perverse bilder,—

—så ringer du til meg.

Og kom deg på beina.
Du har sittet der lenge nok.

HJELP!

—Hei, mamma.
—Hei, skatt.

Hei.

Mamma, han er her.

—Hvem er her?
—Pappa.

Pappa, han er her.

Hva gjør han her?

Han spurte om han kunne
overnatte her et par dager.

Hva vil du at jeg skulle gjort?

Mamma, stopp. Nå henter jeg pappa,
og så finner vi ut av dette.

Pappa, kom.

Sånn. Kom, pappa.

—Hei.
—Nå syns jeg dere skal snakke sammen.

Det er dumt å ha pause.
Det er bare for dumt.

Dere er for gamle til sånt tull.

Pappa, nå blir du med mamma hjem
og snakker gjennom dette.

—Vi skal ikke ta en pause.
—Nei, det skal vi ikke.

Jeg syns vi skal skilles.

Nei, nei, nei.
Nei, det skal dere ikke.

—Vil du skilles?
—Nei, selvsagt vil han ikke det.

Unnskyld. Jeg kom til å si pause,
men det mente jeg ikke.

Det er jo for din skyld også.
Du er heller ikke lykkelig.

Nanna?

Får ikke du heller sove?

Du må ikke gå.

Jeg skal opp og smøre matpakker
kl. 6 i morgen tidlig.

Kan du ikke sitte her litt
sammen med meg?

—Har du møtt noen andre, eller?
—Nei, det er ikke noe sånt.

Men hva er det, da?

Det er bare ...

—Det er hele greia.
—Jeg legger meg.

Jeg vil ikke sitte ute i hagen
og glo på fugler, slik mamma vil.

Så kjedelig er hun da ikke.

Jeg kjenner henne ut og inn.

Hver gang hun åpner munnen,
vet jeg hva som kommer ut.

Du sier også det samme hele tiden.

Jeg kan forutsi hver eneste rykning
i ansiktet hennes.

Mamma har ventet hele livet på
å få deg hjem,—

—og så takker du henne ved
å gå din vei.

Ingen har bedt henne om å vente.
Hun har valgt det livet selv.

Jeg har gitt henne
alt hun har pekt på.

Da sier vi det.

Det var hun som ville ha fint hus.
Så fikk hun det.

Det var hun som ville ha barn.
Det tiltalte meg ikke.

Hun ville gå fra meg
hvis jeg ikke ga henne barn.

Det var nærmest utpressing.

Og så fikk vi deg.

Det har jeg jo aldri angret på.
Det vet du.

Nanna.

Helle, er du der? Helle?

Helle? Helle? Er du der?

Helle?

Jenta mi.

Det kunne vært verre.
Han kunne kjøpt seg motorsykkel—

—eller byttet deg ut med en 43—åring
som strutter til alle kanter.

Hvordan er det verre?
Vi skal skilles.

Nei.

Dere skal ikke skilles. Han har bare
en 70—årskrise. Det går over.

Menn i den alderen finner
aldri ut av å være alene.

—Han kommer tilbake.
—Når kommer han tilbake?

Om ett år vet han at han ikke er
Tarzan, så kommer han krypende.

Hvis jeg skal ha det slik
i ett år, så dør jeg.

—Nei, det gjør du ikke.
—Jo.

Jeg våkner om natta og ser at han er
borte, og så er jeg så lei meg.

Vet du hva jeg gjør når Claus og jeg
har kommet for langt fra hverandre?

Jeg sender ham et sånt bilde, og så
er han hjemme innen en time.

—Hva er det du har på?
—Det er burlesk.

—Nå har jeg byttet det.
—Hva sier du?

Jeg har skiftet forsidebildet ditt
på Facebook.

—Er det ikke bra?
—Jo, det er flott, det der.

Skal vi skrive noe?

Hva skal vi skrive?
"Mot nye eventyr". Skriv det.

—Sånn.
—Det er flott. Nå skal du se.

Dette er en riesling.

Den kommer fra Østerrike, fra
vinhuset som heter Garten Eden.

Det er jo det jeg er medeier i. Sånn.

Så må man virvle den litt rundt i
glasset og lukte på den.

Ja. Den har litt restsukker. En god
riesling kan ha litt sødme.

—Den egner seg til en foie gras.
—Er ikke det dyreplageri?

Jeg har bare hørt noe om at man
tvangsfôrer ender med en slange.

—Ja.
—Til leveren svulmer opp.

De merker det nesten ikke.

Hvorfor ligger det igjen våte
håndduker ute på badebrua?

—Det er jo vann overalt her i huset.
—Nå får vi kjeft. Søk dekning, Ida.

—Det er bare litt vann, ikke sant?
—Ja, slapp av.

—Vær glad for at vi gidder å bade.
—Hvorfor skulle jeg det?

—Vil du bli med og bade i morgen?
—Nei takk, jeg må på jobb.

Og rydde opp, etter dere, og lage mat
og vaske klærne dine, pappa.

—Og, og, og.
—Nei, Nanna—mus, kom igjen.

Vi vil gjerne ha deg med. Vi vil det.

—Hvorfor det?
—Fordi du er min datter.

Jeg kan ikke slippe alt jeg har i
hendene bare fordi du har tid nå.

—Mamma, han prøver bare.
—Fint. Det er kanskje litt sent.

—Morfar ...?
—Har du hørt fra mamma?

—Hva? Nei.
—Hun tar ikke telefonen.

—Sitter dere og drikker vin?
—Ja, det er bare ...

—Jeg lærer Ida om druene.
—Hun er 13.

Det er bare en liten smaksprøve.

—Og den er borte nå.
—Du må ikke drikke av glasset mitt.

Oi, oi, oi.
Mormor vil gjerne si noe.

—Kan du slå av den der?
—Hvorfor sender hun det til deg?

Æsj, så fælt.

Nei. Du er ...
Du er så lekker og pikant og ...

—Det er vanskelig å vurdere selv.
—Det gir uttelling.

—Hva svarte han?
—Blinke—smiley.

—OK. Det er et godt tegn. Fint.
—Er det det?

Ja. Var han ikke interessert, ville
han sendt deg en thumbs up.

—Og det hadde ikke vært bra?
—Det betyr bare OK.

Men det er ikke nok. Det er
mer krutt i en blinke—smiley.

Det går nok fint.
Det går nok fint.

—Er det ham?
—Nei, det er Birgitte og Jess.

Har du hørt noe? Vet du hva han gjør?
Sier Claus noe?

Han har byttet profilbilde
på Facebook.

Han har fått med et skip.
En skikkelig skute.

Hva er det det står?
Mot nye eventyr?

—Herregud.
—Hva slags eventyr er det?

—God dag i stua, som man sier.
—Det er det ingen som sier.

—Så, Jess, gå ut på kjøkkenet.
—Hei, Birgitte.

Du kan røyke ut av vinduet.
Sånn.

Å ja.

—Jess har fått kreft nå.
—Så leit.

—Au, au, au.
—Ja, det var au.

Han har et eller annet
sittende på ryggen.

—Å?
—Han sier den har vokst.

—Kan du ikke ...?
—Det er Helles tur.

Nei, du trenger ikke
ta av deg skjorten.

Jess.

—Hvor er den?
—Der nede på ryggen.

—OK. Er det det der?
—Ja.

Nei, hudkreft ser ikke sånn ut.
Det der er ingenting.

—Alte r noe.
—Nei, ikke det der. Ta på skjorta.

Det er også en her inne i armhulen.

—Nei.
—Kjenner du den ikke?

—Jeg kjenner ingenting.
—Du må da kunne kjenne den

—Det der?
—Ja.

Det er bare litt løs hud.
Sånn har jeg også.

—Det har alle mennesker.
—Hva med denne?

Det er jo ... Den skal være der.

—Så ... Det kiler.
—Kle på deg, Jess.

Vi to har alltid hatt god kjemi.
Det har vi.

Gnisten, Helle,
den har aldri manglet.

—Jess. Vær så snill ...?
—Du stråler, Helle.

—Du er en filmstjerne.
—Tenk at Peter har gått fra deg.

—Han har ikke gått. Han ...
—Kyss meg.

Nei, Jess, nå må du ...

Jess, for helvete.

—Det var bare en sånn liten hud...
—Prøvde han på noe?

—På hva?
—Han kysset deg, ikke sant?

—Nei.
—Du kan godt det.

—Hva da?
—Ligg med ham, hvis du vil.

Nei takk.

Han holder lenge.

Jaså?

Det sier meg ikke noe lenger.
Jeg vil heller se på TV.

Ja.

Jeg har sagt til ham
at han kan gå til en prostituert.

—Men det vil han ikke.
—Nei.

Sæden må jo ut.

Det er veldig flott
at dere kan være sammen.

Mange blir skilt,
og så er det bare krig.

Vi har ingen grunn til
å være uvenner.

Man slutter jo ikke
bare å elske hverandre.

—Hvordan går det med vinsalget?
—Ja, hvordan går det?

Det har begynt å komme inn ordrer.

Så har jeg tenkt å delta i høsten,
hvis de har bruk for meg.

—Altså stampe druer med bare tær?
—Det er automatisert.

—Men stemningen er spesiell.
—Det vil jeg gjerne oppleve. Helle?

Og Claus, det er planer om
å produsere en eiswein.

—En eiswein? Er det sant?
—Eddie, kom. Eddie.

—Eddie.
—Er hunden din nå, Helle?

—Nei.
—Ja.

—Det har vi ikke avtalt ennå.
—Nå er det jo min hund.

—Det er vår hund.
—Eddie bor hos meg.

—Det trenger han vel ikke.
—Han er født i det huset.

—Han er født på kennel i Sverige.
—Kan dere ikke bare ...

—Linda...
—Claus, det mener du også.

Dere to har hatt det mest
vidunderlige liv sammen.

—Hold opp.
—Ser dere ikke det?

—Peter, ser du ikke det?
—Dere vet ikke alt.

Jo, det gjør jeg.
For Helle forteller mig alt.

—Nei, ikke alt.
—Det gjør du da. Hold kjeft.

Er jeg den eneste som ser at dere
ødelegger det siste av livet ...

... fordi jeg elsker dere, og det
vet dere. Dere vet det godt.

Vi elsker deg også, skatt.
Sett deg ned.

Og ...

—Skål.
—Skål.

Kom, Eddie.

—Jess kysset meg.
—Nei, Helle ...

—Det gjorde han. Vi kysset.
—La være.

Hvorfor vil du ikke tro på
at vi kysset?

Det er ikke deg å gjøre noe sånt.

—Hei, Eddie, hei.
—Bare bli med hjem.

—Hva er det jeg har gjort?
—Du har ikke gjort noe.

Hei, Eddie. Hei. Hei, lille hund.

Ja, det er bra.

—Vet du hva, Peter?
—Ja?

Nei, vet du hva vi gjør?
Vi glemmer alt om den vingården.

Det betyr ingenting, gjør det vel?

Du kan jobbe så mye du vil.
Du kan gjøre—

—alt du har lyst til. Jeg skal ikke
bestemme noe som helst.

Bare du ...
Bare du blir med hjem.

—Det er for sent, Helle.
—Nei, det er ikke det.

—Jo.
—Det er ikke for sent, Peter.

Helle, kom deg opp.
Reis deg opp.

Vi tar trappen.

Helle, reis deg.

Nei.

HJELP!

Helle?

Jeg har lyst til å bite ham i hodet.

Ja.

Har du noen gang prøvd å bli
forlatt på denne måten?

—Som 69—åring?
—Nei.

Det er to år siden.
Vi hadde vært gift i ti år.

Så tok det slutt. Det tok slutt fra
den ene dagen til den neste.

Det første året trodde jeg
at jeg skulle dø.

Men sakte, men sikkert begynte jeg
å puste igjen.

Hvor gammel er du?

52.

52. Herregud.

Hvis han hadde gått da jeg var 52,
hadde jeg hatt en sjanse.

—Høres ut som om livet er slutt.
—Ja, hva er det vel igjen?

Hva skal jeg glede meg til? Annet enn
gikt, stive knær, dårlig ånde?

Du er vakker.

—Og så er du full av ...
—Jeg er full av gammel.

Du er ikke gammel.
Du er bare veldig lei deg.

Sist jeg skulle ta bussen,
reiste to stykker seg for meg. To.

Ja, det er ikke nok med én.
Så gammel er jeg.

Greit. Ja, det kan du fortsette
å si til deg selv.

Sett deg på en stol og glo inn
i veggen og bli gammel.

Så kan du dø på fem minutter.

Tror du man kan være så heldig?

OPPRETT PROFIL
DIN ALDER

DU SØKER

ALDER

Kjære Peter Mølbak. Gratulerer med
din profil på Seniordating.dk.

—Er du klar, morfar?
—Ja.

Len deg inn over bilen.

Nei, sånn innover den,
også med armen.

Og så prøver du å slå armene ut.
Slå ut med armene.

Ja, og som om du mener det.
Snu deg og stå litt mer sånn.

Det er som om at ... Du blir
litt tykk når du står sånn.

Tykk? Jeg er jaggu ikke tykk.

—Hva skjer her?
—Vi tar noen bilder.

—Er det Carstens klær, pappa?
—Ja.

Kan du ikke bare være glad for
at det ikke er dine klær?

—Hvem er dette sin bil?
—Den er min.

Jeg har alltid drømt om den modellen.
Jeg har jo gitt mamma bilen.

—Vi spiser om et kvarter.
—Ja vel.

—Inn over bilen.
—Som om jeg er glad i den.

Ikke så glad.

Det er fint å se sine egne klær
i ny fortolkning.

—Det var fordi ...
—Vi skulle ta bilder av morfar.

Så tenkte vi at vi kunne låne klær
av deg.

Pappa, legg bort mobilen
når vi spiser.

—Ida sitter også med sin.
—Ida.

—Nei, pappa.
—Ida, kom igjen.

—Hun er veldig varm.
—Hun har bare vært ute hele dagen.

—Vet dere hva jeg drømte i natt?
—Minst 39 i feber.

—At jeg drepte en ape.
—Sikker?

—Jeg hadde økser på håndleddene.
—Hun kan ikke gå i barnehagen.

—Så kløyvde jeg apen helt.
—Kan du? Hvordan ser dagen ut?

—Den ble saget over.
—Jeg har 200 kuverter til lunsj.

—Hele veien rett gjennom.
—Jeg har to bryllupskaker.

Hører dere etter?
Jeg drepte en ape.

Jeg hater å høre andre folks drømmer.

Pappa, kan du ikke være hjemme
med henne i morgen?

—Hun feiler ingenting.
—Du er jo den store febereksperten.

—Jeg ser når noen er syk?
—Passet du meg noen gang?

Jeg husker deg ikke fra barndommen.

Det er bare et stort, svart hull
der du skulle ha vært.

Du minner om din mor.

Underlige bebreidelser og spydigheter
om ting som skjedde for lenge siden.

Snakk ordentlig til kona mi.

Du bor i huset vårt og bruker mine
klær, men maser om aper.

—Hold opp. Alle sammen!
—Ja. Hold opp.

Du også!

—Jeg går ned og trener.
—Det gjør jeg også.

Den velter ikke.
Hva er det? Hva er det?

Hva er det?
Er det sjokolade?

Nei. Er det sjokolade?

Kan jeg smake?

Hva er din innstilt på?
Hva er det man stiller den på?

—Intervall.
—Hva sier du?

—Intervall!
—Ja, ja, jeg er ikke døv. Intervall.

Ja, greit.
Jeg ordner resten. Fint.

Gratulerer med de 60.
Det var en god fest.

Jeg er i minst like god form
som en 60—åring.

Ja.

Carsten, jeg tror det er noe galt
med maskinen. Den går sakte.

Intervall er gå, løp,—

—gå, løp, gå, løp.

Det vet jeg godt.

Er du snart sliten?

Vær så god. Takk for hjelpen.
For at du reddet meg.

—Ja, det er en av Peters.
—Det hadde du ikke trengt.

Hvordan går det med hånden?

—Det vokser nok sammen igjen.
—Jeg har svettetokter ...

Men takk. Det var snilt av deg.

Når slutter det å gjøre vondt?

—Vil du ikke sitte?
—Nei takk. Nei, jeg må ...

—Jeg vil ikke forstyrre.
—Det tar nok lang tid.

—Men du må fokusere på noe annet.
—Jeg syns ikke det er annet.

Kan du ikke dra ut og reise?
Gjør noe du ikke pleier.

Alene? Ellers takk.

Jeg hoppet inn i bilen
da jeg ble forlatt.

Jeg kjørte i tre måneder uten
å vite hvor jeg var på vei.

Jeg kan ikke kjøre bil.

Jeg har ikke kjørt på 30 år, og
nå har Peter gitt meg bilen. Idiot.

—Jeg selger den.
—Nei.

—Det er en stor frihet i å ha bil.
—Frihet? Ellers takk.

—Du må bare lære å kjøre bil.
—Det er nok for sent.

—Sånn.
—Ja?

Så trykker du på start.

—Hva om jeg treffer paraplyene?
—Da treffer du paraplyene.

—Eller hvis jeg treffer noen?
—Det er ingen her.

—Hvis jeg smadrer bilen?
—Da smadrer du bilen.

—Hva om vi ...?
—Kjør. Bare kjør.

Du må åpne øynene.

Se.

—Du kan kjøre bil.
—Ja.

... nesten som en skog.

Stå der.

Nå står du
der vi begravde Nannas morkake.

Æsj.

Ja, man gjorde mye rart den gangen.

Jeg ville ha mange barn.
Peter ville ikke ha noen.

Så det endte med
at jeg fikk lov til å få ett.

Det er henne han bor hos nå.
Det er sprøtt, ikke sant?

Det er jeg som har passet og pleid
henne, og nå bor han hos henne.

—Har du barn?
—Nei.

—Det er ikke noe for deg?
—Jo, jeg elsker barn.

—Skal jeg?
—Hva? Kan du?

Kniven må du ...
Ellers skjærer du deg.

—Sånn.
—Sånn.

Ja, vi ...

Vi prøvde å få barn i mange år,
men så ga vi opp.

Vi fikk hormonkurer,
vi var ut og inn av sykehus og ...

—Det var veldig tungt.
—Ja.

Det ødela ekteskapet vårt.

—Så fikk hun barn med en annen.
—Hvem?

Anna. Min ekskone.

—Din?
—Ja.

Ja, hun møtte en annen kvinne
like etter meg,—

—og så ble hun gravid med det samme.
Med tvillinger.

Ja. Livet vil ikke alltid
det samme som man selv vil.

Nei. Livet er iblant merkelig.

—Og skål for det.
—Takk. Skål.

Hei. Hei, Eddie.
Hei, lille, stygge hund. Kom hit.

—Hvordan kom du deg inn?
—Med nøkkelen.

—Unnskyld, men hva gjør du her?
—Ja, det er Trine.

—Ja, det er bankrådgiveren min.
—Vår bankrådgiver.

—Jeg visste ikke at dere sås privat.
—Det er mye du ikke vet, Peter.

Om deg? Er det min vin dere drikker?

Jeg tror ikke det er annen vin
i hele huset.

—Den er god, ikke sant?
—Ja, det er den garantert.

—Hva skal du?
—Hente litt klær. Hugo Boss.

Skål.

For helvete!

Hva faen! Hva er det med deg?
Har du gått fra vettet?

Ut! Ut! Ut med deg. Stikk!

Vi skulle ha gjort dette
for 20 år siden.

Vi skulle ha gjort dette
for 40 år siden.

—Pappa, du har vært der i en time.
—Ja, to minutter.

—Jeg må skifte på Sille.
—To minutter, sier jeg jo.

Jeg kommer nå.

Hei, lille venn, skal du på badet?
Hva?

—Hvor skal du hen?
—Jeg har en middag.

—Med hvem?
—Ingen. Ha det, lille venn.

Det kunne du ha sagt.
Carsten skal lage mat.

Hvem skal passe Eddie? Pappa?

Han kan vel bli her. Det er jo bare
Eddie. Han sover hele kvelden.

Du er jo uansett bare hjemme,
ikke sant?

—Det er et hyggelig sted.
—Ja, det er det. Veldig.

—Har du vært her før?
—Ja, sammen ... med noen andre.

Så det er hit du tar med alle damene?

—Du er den første.
—Det sier de alle sammen.

—Hva er så din historie?
—Hva?

Hva er din historie? Altså, om du er
skilt. Eller om din kone er død.

Skal vi ikke begynne et annet sted?
Det der hører til i et annet liv.

Jo, jo. Selvfølgelig.

Hva jobber du med?

—Investering. Jeg har investert.
—Å. I hva?

God kveld. Godt å se deg igjen.

Jeg har tillatt meg å ta
en Pinot Noir fra Oregon.

Veldig spennende.

En årgang 2013.

—Pinot Noir fra huset Ponti.
—Ja.

Som utelukkende er lagd av
de beste cuvéer.

Har jeg rett når jeg sier ...
fransk fat?

—Fullstendig riktig.
—Jeg fornemmer noter av hvit pepper.

—Helt bestemt.
—Veldig god. Det syns jeg.

—Jeg tror vi tar den.
—Vær så god.

—Skål.
—Skål.

—Liker du den?
—Ja, veldig. Ja.

Deilig.

—Tenk at du vet så mye om vin.
—Jeg er vinimportør.

—Så spennende.
—Jeg har investert i et vinhus.

Hva med deg?

Ja, hva med meg?

—Det var en fin kveld.
—Med en fin kvinne.

Vil du bli med hjem
og ha litt vino fino?

—Hei, Peter.
—Hei på dere.

—Linda. Jeg er Helles venninne.
—Alice. Jeg er ... bare Alice.

—Hvordan kjenner dere hverandre?
—Vi har bare møtt hverandre.

Ja? Nå eller for lenge siden?
Vet Helle det?

—Vent.
—Er du gift?

Ja, i teorien er jeg det.
Jeg er midt i en skilsmisse.

—Takk for i kveld.
—Nei, Alice. Alice, vent litt.

Unnskyld, men jeg har ikke
prøvd dette før,—

—og vi har nettopp gått
fra hverandre.

Vi skulle gjort det for 20 år
siden eller 40, eller ...

Jeg vet ikke hva jeg ser etter nå.
Jeg vet bare—

—at jeg skulle vært ærligere med deg,
og så vet jeg—

—at du er veldig, veldig flott.

—Hvor er badet?
—Det er der ute.

KUN MED HJERTET KAN SE ORDENTLIG
DET VESENTLIGE ER USYNLIG FOR ØYET

ELSK MEG NÅR JEG MINST FORVENTER DET
DA TRENGER JEG DET MEST

Det er nesten flaut å servere sånt
til en vinimportør.

—En Mateus er aldri gal.
—Ikke? Den er så frisk og god.

Det er første gang jeg har hatt en
med hjem etter at jeg gikk på nettet.

Hvor lenge har du vært på nettet?

Et par år. Utvalget av flotte menn
på 60 er ikke så stort.

Enten vil de ha
en som er ti år yngre, eller så ...

Det vil de alle sammen.

Det er så modig at du tør være sammen
med en på din egen alder.

Nei, det ...

Hva leter du egentlig etter
hos en kvinne?

Det har jeg ikke tenkt så mye over.
Nei. Hva med deg?

Jeg har heller ikke tenkt
så mye over det.

Bare han er ærlig—

—og modig,—

—og smilende,—

—og har en spennende jobb, sunn
økonomi og rent rulleblad.

—Er i form. Trener du?
—Intervaller.

Å.

Og han kan gjerne ha mye,
hvitt hår og hete Peter.

Det var ganske spesifikt, syns jeg.

Sånn er det kanskje når man møter det
man har lett etter så lenge.

Et lite øyeblikk.

Sånn.

Vent, vent, vent, vent, vent.

—Jeg elsker deg.
—Hva?

Ingenting.

Jeg elsker deg.
Jeg elsker deg.

Jeg tror ...

—Jeg tror ikke ...
—Unnskyld.

—Det er ingenting å unnskylde.
—Men det var ... OK.

Vet du hva?
Jeg ringer deg.

—Ja.
—Greit.

—Ha det.
—Ha det.

Så ...

—Pappa.
—For helvete, altså.

Pappa, kan du gå ut?
Pappa, stikk!

Vi hadde det morsomt, vi fire.

Har du hørt noe?
Vet du hva han driver med?

—Hva? Nei.
—Vet du ingenting?

Jo, altså ...

—Hva da?
—Ingenting.

Jo, det hører jeg på deg. Du lyver.
Hva vet du?

Jeg møtte ham ...
Vi møtte ham med en ...

Claus og jeg møtte ham med en kvinne.
Alice.

Alice?

Claus sier
han har fått en datingportal.

Har Peter fått en datingportal?
Hva i helvete tror han at han er?

Hvordan så hun ut?

Lavstammet.

Faen ta ham!

Jeg skal spørre fra Linda om
du tar med noen neste lørdag?

—Hvem skulle det vært?
—Jeg vet ikke.

—Hun sier at Helle tar med én.
—Gjør Helle?

—Hun kjenner jo ingen.
—Ja, det kan hun vel gjøre.

Hvor skulle hun ha møtt ham?
Ute i hagen? Er han gartner?

—Du er syk i hodet.
—Kom. Kom, Eddie.

Jo. Selvsagt ville jeg ringe deg
tilbake. Jeg sa jo det.

Vi ses. Ha det så lenge.

Kom igjen.

Hei.

—Hei.
—Hei, Peter.

—Ja, dette er Alice.
—Å. Hei.

—Så det er Alice.
—Ja.

Og du har tatt med deg Trine?

—Trine er Peters bankrådgiver.
—Ja, og Helles bankrådgiver.

—Ja, det er litt sprøtt.
—Ja.

Greit.

—Har du begynt å røyke?
—Ja.

—Nå ... God fest.
—Takk.

—Ha det.
—God fest.

Dæven.

Kjære Linda. Linda. Linda, Linda.

Det er det navnet jeg har sagt
flest ganger i livet,—

—og hver gang jeg sier det, fylles
hjertet mitt med kjærlighet.

Skål!

Ja, det ordet har jeg også hørt
en del ganger.

Ja. Vi møtte hverandre
23. juni i 1966.

—Ja.
—På Dansetten inne i Tivoli.

Jeg fikk øye på en lyshåret kvinne
med studentlue på,—

—og jeg tenkte
at henne ville jeg danse med.

Jeg marsjerte tvers over dansegulvet,
stanset ved bordet—

—og bukket ned for å by opp til dans.

Der satt du, Linda.
Vakre, blonde, vidunderlige,—

—kloke, fantastiske Linda med
studentlue på—

—og en kjole som var så kort
at jeg kunne se trusene dine.

Siden har jeg elsket deg.

—Skål!
—Skål.

—Du kan godt det.
—Hva?

Jess. Min mann.
Du kan godt ligge med ham.

Å?

Jeg er lesbisk.

Det tror jeg ikke han har noe imot.

Hei.

—Skal ikke gjestene se på?
—Nei, da ser de skuffelsen min.

Nei.

Hvis jeg vil ha ny saltbøsse,
så kjøper jeg det selv.

Nå, nå, nå, nå.
Så kan man bedre forstå det.

—Jeg bør vel finne Alice.
—Ja.

Kom.

—Tror du hun har gått ned hit?
—Peter.

Tøyse—Linda.

Au, au, au.
Føttene mine, for helvete.

Det var fordi jeg trodde
Helle hadde tatt med én.

Nei, nei. Det var jeg
som fikk Claus til å lyve.

Jeg tenkte at hvis dere så hverandre
med andre, ville dere bli sjalu—

—og finne tilbake til hverandre.
Så banal er jeg.

Peter, å ...

Og nå har daten din stukket av.

Så mye for Kirsten Giftekniv her.

Jeg savner dere, Peter.

Jeg savner dere.

—Ja, vi har hatt mye moro.
—Jeg savner den gang vi var unge.

Husker du det?

Den gang alt var spennende,
og vi kunne drømme om ville eventyr.

—Det kan man fortsatt.
—Det går da ... Det er forfall.

Husker du hvor vakker jeg var?
Jeg var så vakker, så vakker.

Mange ville ligge med meg.
Jeg skulle ha nytt det litt mer.

Jeg skulle ha knullet dem
alle sammen.

—Det gjorde du jo.
—Nei, ikke alle sammen.

Det gjorde jeg ikke.

Kom, Peter.
Vi skal ut og bade.

Kle på deg igjen, Linda.

Linda.

Nei, for faen.
Linda, kle på deg igjen.

Kom igjen. Kle på deg.
Det kommer ikke til å skje.

Hva kommer ikke til å skje?

Du trodde vel ikke at jeg ...?

—Linda, for faen, kle på deg.
—Hold kjeft.

Som om jeg ville ligge med deg.
Det gidder jeg da ikke.

Dæven, du er tåpelig!

—Hva driver dere med?
—Ingenting.

—Får ikke Jess være med?
—På hva?

—Gi dere, får han ikke være med?
—Nei, det får han ikke.

Det kan dere ikke være bekjent.
Dere er dårlige venner.

Hei.

—God morgen.
—God morgen.

—Har du sovet godt?
—Ja.

—Birgitte sier at du og Trine ...
—Hva sier Birgitte?

At hun gikk ned på deg.

—Hvorfor skulle hun ...
—Ingen grunn til å være flau.

—Hvis jeg likte kvinner, så ...
—Jeg liker ikke kvinner.

—Nei, det sa jeg da heller ikke.
—Hvem vet det?

Peter. Det er skadefryd.

—Hva sa han?
—Han kastet ... Å, hei.

—Hei. Takk for i går.
—Ja, selv takk, du.

Jeg vet ikke ...

Det der i natt, det ...

Det må du unnskylde.

Jeg er ikke vant til
å drikke så mye, så ...

Jeg er lei for det hvis du trodde ...

—Hvis jeg trodde hva?
—Fordi jeg ikke liker kvinner.

—Greit.
—Så du må unnskylde hvis ...

Du skal ikke unnskylde noe.

Du trodde at jeg trodde vi skulle
være kjærester fordi vi lå sammen?

—Slett ikke.
—Nei.

Min ekskone er 42.
Du er en gammel dame.

Du er slett ikke min type.

Nei.

Unnskyld.

Morfar, vil du ha noe å spise?
Vi lager mat.

Ikke?

Morfar?

—Har det skjedd noe, pappa?
—Jeg tror jeg har dummet meg ut.

—Skal vi ringe mamma, eller?
—Det er for sent.

Hun er blitt ...

... fortrolig med en kvinne.
De var sammen på festen.

Sammen? Sammen?

Altså, betyr det
at mormor er biseksuell?

Det fikser jeg ikke.
Det fikser jeg rett og slett ikke.

—Mamma, slapp av. Mamma.
—For helvete!

—Det er ingen grunn til å rope.
—Jo! Hold opp!

—Kan dere ikke te dere som voksne?
—Vi kan vel også være her.

—Ja, men ikke ta opp all plassen!
—Det gjør vi da ikke.

Deres generasjon har hodet opp
i deres egen ræv!

Jeg syns ikke det.

Hei, Eddie.
Nei, hvor kommer du fra, lille venn?

Jeg har sett deg.
Du kan ikke gjemme deg lenger.

—Har du begynt å røyke, mamma?
—Nei. Hei, skatt.

Hei, mamma.

Jeg lå med en kvinne en gang.

Gjorde du?

—Vet Carsten det?
—Ja. Det var hans forslag.

Det var det eneste
han ønsket seg til bursdagen.

Så satt han der og glodde på oss, men
det var egentlig ganske opphissende.

Det er noe helt annet med en kvinne.
Det er både bløtt og vått.

Bra, takk.
Jeg trenger ikke høre mer.

Jeg tenkte du ville vite det.

Har pappa sagt noe?

Er du forelsket i henne?

Henne du har ...
vært sammen med?

Knullet?

Så, Peter.

—Du kan bo her så lenge du vil.
—Jeg har aldri bodd alene.

—Det skal du heller ikke gjøre.
—Nei, selvfølgelig ikke.

Hvem kan det være?

Dra hjem og si unnskyld til Helle.

—Si at du har tatt feil.
—Jeg har ødelagt alt.

Nå er hun blitt omvendt.
Eller hva det heter.

Peter.

Claus! Claus!

Hvordan går det med vingården?

Det går veldig bra.

Chardonnayen fra 2016
har fått 90 poeng hos Parker.

Da må du jo være veldig fornøyd.

Unnskyld ...

Unnskyld, jeg ...

—Vil du ha et glass vin?
—Nå? Til frokost?

Ja, hvorfor ikke?

Nei, hvorfor ikke?

Nei, la meg gjøre det. Kom.

—Skål.
—Skål.

—Den smaker godt, vinen din.
—Ja, den er god. Ja.

—Det gikk ikke som jeg hadde tenkt.
—Hva?

Ja ... Jeg sier bare at det ikke gikk
som jeg hadde tenkt.

Oss to. Hele greia.

Nei. Det ble annerledes.

—Ja.
—Vi har hatt noen gode år.

Og vi har hatt noen dårlige.

Noen bruker hele ekteskapet til
å si stygge ting til hverandre.

—Da er det bedre å tie.
—Sånn føler jeg også det.

Og det er mange som forblir sammen
fordi det er et bryderi å gå,—

—selv om de i virkeligheten hater
hverandre.

Jeg har aldri hatet deg.

Jeg har aldri hatet deg heller.

Du har vært en god mor.

Det har jeg alltid hatt
stor respekt for.

Jeg elsket deg, Peter.

Jeg elsket deg så høyt.

Jeg kunne aldri ha ønsket meg
et bedre liv enn jeg fikk med eg.

Skål.

Skål.

Farvel, skatt.
Kan jeg fortsatt kalle deg skatt?

Selvfølgelig.

... 6,7 i første omgang.

Det er noe jeg gjerne vil si til deg.

—Jeg sitter midt i et møte.
—Greit ... Jeg venter bare her.

—Vi kan ta en pause.
—Nei, det går fint. Hva vil du?

Jeg vet at jeg er en gammel dame,—

—og at jeg slett ikke er din type.

Og det er også noe
jeg er nødt til å gjøre,—

—men så kommer jeg tilbake,
og da håper jeg ikke du er borte.

Du er helt min type.

Tekst: Jørn—Are Haugli Johansen
Scandinavian Text Service 2018